Hvordan kjennes det å slå et hvitt menneske?

Jeg elsket Central fra det øyeblikk jeg satte mine ben der for første gang (4 mnd etter at jeg ankom Sør Afrika). Det manglet ikke på advarsler da jeg flyttet inn dit. En mente, i beste mening, at jeg kom til å ende død i en søppelkontainer. De fleste jeg kjente reiste aldri inn dit, fordi de anså det som farlig. Jeg skal komme tilbake til hvorfor i en annen bloggpost, med statistikk og slikt som tegner et dystert bilde av SA. Sannheten er at central sannsynligvis er det minst farlige stedet du kan bo- nettopp fordi, med unntak av townshipene (store fattige bølgeblikk-forsteder), bor mange av de kriminelle i central. Men de raner ikke hverandre. Blir du godtatt i dette miljøet er du trygg.
Jeg flyttet inn dit fordi de to næreste vennskapene jeg hadde klart å etablere på 4 mnd bodde i nettopp Central (de jobbet i Summerstrand hvor jeg i utgangspuntet bodde), og de forsikret meg at de ville ta vare på meg. Og at jeg ville komme nærmere noe autentisk, hvilket var hva jeg ønsket.
Som sakt elsket jeg det fra første øyeblikk. Her bodde musikerne (fra jazz til freestyle rap), poetene (Open Mic ble arrangert hver uke, her var poetryslam og freestyle battle (rap) for å nevne noe). Malerne, klesdesignerne. De homofile og lesbiske. Her bodde de, hovedsaklig xhosa men også andre av de mange sørafrikanske etniske gruppene. Sammen med barneranerne, som var regnet som livsfarlige, og de øvrige illegale (i central hovedsaklig) nigerianske rimelig vel organiserte kriminelle grupperinger. For et vakkert kaos. Jeg gikk, med mine venninner som jeg bodde med, på Open Mic og andre ukentlige arrangementer hver uke. Jeg fikk gåsehus av enkelte opptredener, andre frembrakte en fornemmelse av gråt. Det rørte meg på måter jeg ikke finner ord for, annet en klisjeer. Noen av de sterkeste opplevelsene i livet mitt rommes innenfor dette året i Central.
I begynnelsen fikk jeg ikke gå alene, feks til do eller for å kjøpe noe i baren. Oftest var jeg den eneste hvite tilstede og apartheid var avskaffet kort tid før jeg ankom.
En uke hadde Open Mic som tema ‘identitet’. Bidragene fikk meg til å gråte.
20656_318690597325_4429684_n

Da jeg ankom SA i 2008 var det bare 17 år siden apartheid var avskaffet. 14 år siden det endelig og formellt var avsluttet. Det betydde at nesten alle jeg møtte var født under apartheid. Jeg kan selvfølgelig ikke forestille meg hva det gjør med et menneske. Om jeg tror så, forstår jeg lite. Denne dagen gikk jeg til baren alene, vi kjøper i puljer til hverandre, og mine venner lot meg gå. En ukjent kvinne kommer opp til meg, jeg er den eneste hvite i lokalet, og slår meg i ansiktet med flat hand. Ganske hardt. Jeg kjenner en automatisk impuls i min egen hand om å slå igjen, men jeg gjør det ikke. Det ble oppstandelse på få sekunder, men hun rekker å se meg rett inn i øynene og si-
jeg har alltid lurt på hvordan det føles å slå et hvitt menneske.
Jeg svarer at jeg håper det smakte. Hvorpå vi begge begynner og le, men hun slår over i gråt etter sekunder.
Hun lener seg inntil meg, legger vekten sin mot meg som et barn, omfavner meg, gråter og gråter.
I høytalerne kommer manageren og beklager og sier at ‘Tina is a sister of ours’. Jeg gråter mens jeg skriver dette, 4 år senere.  Det er en av de sterkeste opplevelsene jeg har hatt.
Siden ble vi fortrolige venner. Hun kaller meg fremdeles «Tina I’ killed Larsen»og mener mellomnavnet mitt ‘is a confession to murder’:D

Reklamer

Om å skrive med tankene og slå jentene ved brønnen

Angus er en av utallige illegale nigerianske innvandrere i SA (Sør Afrika). Analfabet fra landsbygda tilhørende stammen igbo, har vært fengslet i SA og deporteres dersom de (politiet) tilfeldigvis skulle komme over ham. I SA tilhører han et av mange ganske hardcore (og relativt godt organiserte) kriminelle miljø som sloss om ressursene, og hvor den sterkeste overlever; ikke som i en middels dårlig rap-låt men som i real life uglamorøs kamp for overlevelse.
Angus har et visst rykte å opprettholde, og det bekymrer ham litt at jeg sier så mye dumt som får ham til å le når vi er på kafe. Menn ler ikke offentlig om de skal fremstå som potensielt farlige. Men han har humor og mye latter i seg. Og mange tanker og fabuleringer som det ikke er rom for i hans miljø og marginale eksistens- moralske og etiske betenkeligheter, eller valg, diskuteres ikke. Jeg kjenner godt disse livsbetingelsene han lever under etter mine 1,5 år i SA. Kanskje fremstår det å diskutere valg som bortkastet; de ser ingen valg. Men Angus liker å snakke, fortelle, stille spørsmål. Kanskje han søker å forstå sin egen historie, sin eksistens. Innenfor det han driver med har han noen valg, for eksempel; hvor mye vold er det nødvendig å bruke. Slike saker tenker han også over, og snakker veldig gjerne om. Sine ‘yrkesetiske’ dilemmaer som kriminell, hvor det med ujevne mellomrom brukes vold, for å si sånn. Hvordan han ikke hadde hjerte til å slå en kvinnelig misbruker (som skylte dem en del penger) fordi barnet hennes var til stede. Aller best liker han å sitte i den store St.Georges park å prate; der finnes ingen fra hans miljø.

Man tenker med språket, de ordene og bildene og forestillingene man har tilgjengelig. Man begriper med de begrepene man har. Analfabetisme kan være hemmende på livskvaliteten, på mer enn én måte, selv om analfabeter også snakker flytende. Han sier ting som-
Tenk om vi kunne skrive med tankene, for de er så mange og så forvirrende og så forskjellige.
Plutselig tenker jeg noe lurt, jeg forstår det er lurt, men i støyen gjennom dagen er det borte når jeg skal legge meg. Og jeg leter etter den tanken jeg husker jeg hadde. De glipper unna, som når du prøver å fange fisk med hendene.

Sånn har jeg det også. Noe glipper unna i all støyen, innimellom. Men du vet tanken var der.

Han har en viss redsel for å bli plukket opp av politiet og retunert til Nigeria tomhendt. Det ville være et sterkt sosialt stigma. Dessuten kan han ikke bo med sin far (familie) grunnet en hendelse som er den direkte årsaken til at han forlot landet sitt; da han ble gammel nok, større og sterkere enn sin far, slo han ham nesten i hel. Det var for alle dagene og nettene og årene han hørte på mishandlingen av sin mor, og kanskje også for slagene han selv fikk.  Han holdt hendene for ørene da han var barn, men kunne ikke stenge ute lydene av volden mot sin mor. Jeg fikk ikke puste, forklarer han; det var som om noen la en tung stein på brystet mitt, jeg fikk ikke puste annet enn støtvis. Og en rar følelse i kroppen som terroriserte meg, og hjertet mitt slo så hardt. Det er når du ikke får puste at du tenker over at du puster.
Vet du noe om dette, spør han, du som har lest bøker.

Jeg svarer at der jeg kommer fra kaller vi det angst, de reaksjonene han beskriver. Sterke angstreaksjoner hos et barn i en familie i relativt dyp fattigdom og med et alvorlig voldsproblem, uten noen som helst mulighet til å unnslippe livssituasjonen.

Han sier-
Min mor er så spinkel, jeg husker den lille kroppen hennes. Jeg kan ikke lese, men man trenger ingen bøker for å forstå ondskap.
En periode likte jeg å gå til brønnen og slå jentene som hentet vann med en kjepp. Jeg ventet på dem når de kom. Jeg slo og slo, men de kunne ikke gjøre noe. De måtte ha vann og tok imot slagene. Men så en dag tenkte jeg at nå ligner jeg min far. Jeg slo aldri jentene ved brønnen igjen.

Bilde

Man kan snakke flytende selv om man er analfabet.

Fester du lit til en nyankommet innvandrer sin vurdering av den norske kulturen etter la oss si 2 uker? 3 uker? Hva med 3 mnd.? Fester du lit til naboens vurdering av tyrkere etter deres ferieuke i Antalya? Eller sønnen til naboens vurdering av India etter 3 mnd. backpacking sammen med andre europeiske venner?
Det bør du ikke. Like lite som du kjenner et menneske etter så kort tid, kjenner du en kultur etter så kort tid.  Blikk utenfra kan fortelle om en kulturs ‘blinde punkter’, det vi selv ikke ser, men overfladiske anmerkninger er ikke nyttige.
Kulturer er like mangfoldige og komplekse som mennesker. Vakre, rare, absurde, motsetningsfylte. De er funksjonelle og dysfunksjonelle, og har til felles at mennesker bebor dem, skaper dem med utganspunkt i at de skal ivareta og organisere våre behov.
Og selv om menneskene skaper kulturen, er det snarere kulturen som rår over oss enn motsatt. Å heve seg over kulturen er ikke enkelt, det vet de som har prøvd og betalt med feks. sosial utfrysing, bygdesnakk. I værste tilfelle betaler du med livet, kanskje elsker du med livet som innsats.
En hel kultur kan ikke begripes på noen enkel måte. Å trenge inn i og forstå en fremmed kultur, annet enn overfladisk, er en skrittvis og lang prosess. En prosess som krever vilje til å forstå kulturen i seg selv, litt enkelt sakt, ikke bare ens egen fortolkning av det man ser (fordi man uunngåelig ser den nye kulturen med sitt eget kulturelle blikk).
Mange som har byttet kultur for en lengre periode kan beskrive følgende (og jeg nikker gjenkjennende)-
etter 2 mnd. synes du at du begynner å forstå, etter 4 mnd. synes du at nå har du endelig forstått! Etter 6 mnd. innser du at det du trodde du forsto var helt eller delvis feil:) (tidsaspektet kan variere)
Ikke engang vi som er født i Norge er helt enige om hva norsk kultur egentlig er. Og vi er delvis dypt uenige om hva våre kulturelle uttrykk rent faktisk uttrykker; vi fortolker kulturelle uttrykk ulikt og har noen ganger så ulike virkelighetsbeskrivelser at man lurer på om vi bebor samme planet (langt mindre samme land). Til tross for dette går det stort sett bra å ferdes i egen kultur; vi kjenner den intuitivt. Man kan snakke et språk flytende selv om man er analfabet.
På samme måte som man kan kjenne et menneske et helt liv uten egentlig å begripe personen, det er noe som unndrar seg, kan man leve i kulturen uten å egentlig noensinne begripe dens kompleksitet. Vidunderlig vakkert, men også skremmende.
Tross våre tidvis markante kulturelle ulikheter har vi mennesker en kjerne av likhet, vi gjenkjenner hverandre som mennesker. Så enkelt og samtidig så vanskelig.
Bilde
Det foregår kulturkrig inni hver og en av oss, i form av konflikter i oss selv. Forestill deg hvor vanskelig denne krigen ville være dersom man skulle forholde seg til to helt forskjellige kulturer hva angår verdisett.

Denne bloggens fortellinger kommer til å være fortellinger fra møter med mennesker fra andre kulturer, møter i Norge eller i andre land. Morsomme møter, absurde møter, lærerike møter.  Ikke minst møter man gjerne seg selv i døren i møte med andre kulturer!

[Personvern er ivaretatt, noen fortellinger fortelles ikke nettopp av den grunn, i andre endres navn og personlige detaljer, eller vedkommende har godkjent innlegget]

Om assosiasjoner og skammen over å tisse i buksen

Her om dagen kom jeg over en artikkel, postet av en FB venn, som oppskaket meg. Den gav meg også to assosiasjoner, den ene minst 20 år gammel (fra den tiden jeg studerte sosiologi i Bergen). Jeg sitter på et venterom og begynner å bla i et Dagbladet som ligger der for alle og enhver, inkludert barn, en avis jeg forlengst har sluttet å kjøpe på det tidspunktet. Et stykke uti kommer et bilde, jeg ser det fremdeles klart for meg, av to mennesker som henger fra hver sin heisekran. Livløse som slakt henger de, det som skiller dem fra nettopp slakteriet er hettene over hodet. Teksten forteller at det er to gutter som 15 år gamle ble dømt for homofil aktivitet i Iran. Jeg vil ikke se slike bilder, uanmeldt som om det var ingenting. Jeg vil forberedes, og tenker på NRK den gang jeg var barn; ‘vi advarer om sterke scener’ (digresjon- skulle ønske de hadde gjort det samme før Fjernsynsteateret). Og samtidig som hjerterytmen øker over synet, kommer minner om Khramets skam. Khramet var, er, en enkel sjel. Og han likte å fortelle.
Da han var mellom barn og ungdom bestemte faren at det var på tide å ta ham med på en offentlig henrettelse. Gjøre en mann av ham: offentlige henrettelser er skrekkblandet fryd, en dødelig gapestokk. Khramet forteller enkelt og rett frem på hans vis, ingen melodramatikk eller selvmedlidenhet. De ankommer, og showet er klart. Bødlene står ytterst, på hver sin side, de dødsdømte på ‘planken’ (dette var før heisekranene). Folkemengden mumler, det er spenning i luften. Litt som på tivoli. Og idét Khramet skjønner at nå skjer det, han hører støyen fra folkemengden øke, kjenner han at han mister kontroll over kroppen. En voldsom følelse (han kan ikke gi den navn) setter inn og han tisser, helt ukontrollert, i buksen og kjenner en slags svikt i kroppen. Men han står, han står. Og han vet han har sviktet sin far gjennom sin svakhet, påført seg skam, og han får en ørefik for det.
Khramet løfter blikket etter en stund i stillhet og sier nøkternt-
det er vanskelig å være menneske.